Galàpagos

Galápagos var helt fantastisk! Krystallklart vann, hvite strender og dyr vi bare har drømt om tidligere.. Sjøløver, skilpadder (både på land og i vann), pelikaner, iguaner, storker, gekkoer, haier, delfiner, fisker i alle former og farger. Helt utrolig.




Vi kom til øyene på fredag, og var der fram til tirsdag. Vi opplevde utrolig masse på forholdsvis kort tid, og vi fikk virkelig oppleve det Galápagos har å by på!

Vi landet på Baltra, og dro rett over til Santa Cruz, øyen vi bodde på. Santa Cruz er spesielt kjent for store skilpadder, og vi så dem på nært hold. De var kjempestore, kjempetunge og kjempegamle. Og litt treige.. Vi var også så heldige å få se Lonesome George, som er den eneste igjen av sin rase. Kun én skilpadde igjen i hele verden av hans slag, og vi fikk se ham! DET er litt kult! Han var ca 90 år, og fortsatt ung.

Vi gikk også gjennom en tunnel som er naturlig laget av lava fra vulkanen på øya. Eller.. Noen gikk gjennom hele, mens resten snudde og satte seg i bussen. Rett skal være rett! Hehe.
Den ene dagen tok vi en båt over til en annen øy, Floreana (også kalt Santa Maria). Der gikk vi først en tur og så på så på skilpadder og fikk litt guiding oppe i området, før vi dro ned igjen til havna og hoppet tilbake i båten – klare for SNORKLING! Vi kledde på oss svømmeføtter, maske og snorkel og hoppet uti. Det var helt utrolig å se hvor mye fint som skjuler seg under vannoverflaten! Vi svømte blant skilpadder, sjøløver og masse fisker. Guiden vi svømte med dro ofte helt ned til bunnen og fant store sjøstjerner og annet stæsj. Dødsmoro!! Og for ikke å glemme selve båtturen til øya. Mange delfiner hoppet og danset rundt båten, og det var utrolig moro å se! Fantastisk!


En av dagene var vi på stranda. Vi måtte gå ett stykke for å komme til den. Vi gikk og gikk på en slags sti av brostein, uten å se noe strand foran oss. Men plutselig var stien over og en stor, flott strand brettet seg utover. Det er det fineste synes noensinne. Og iguanene tuslet rundt oss da vi gikk bortover. Det var helt fantastisk, og vannet var herlig. Men gleden snudde litt da mange ble solbrente utover dagen, men, men..


Hver kveld var vi ute og spiste god mat på mange forskjellige restauranter. Vi koste oss gløgg i hjel, og vi satte oss med et smil på flyet tilbake til Guayaquil på tirsdag. OG vi fikk stempel i passet! Herlig!

Skrevet av Mathilde

Guayaquil

Guayaquil – Ecuadors største by

Vi ble ønsket til Guayquil med fuktig luft og temperatur på nesten 30 grader! DIGGDIGGDIGG! Til tross for høy temperatur, har det ikke vært så mye sol her, men til gjengjeld har mygga gledet oss med sitt nærver. Det andre som ønsket oss velkommen, var Casa Alianza, misjonsbevegelsens hotell/hostell, som inneholder basseng, jacuzzi, volleyballbane/tennisbane, og ikke minst hengekøyer. Og bra var det, for med sine 3 millioner innbyggere og store klasseskiller er det mye kriminalitet her, slik at vi ikke fikk lov til å dra ut uten gruppa.

Som vanlig måtte guttene dele rom, mens vi jentene deler en gigantisk sovesal med x antall køyesenger. Dette fører til at vi blir ekstra godt kjent med hverandre, særlig når det har forekommet at vi bokstavlig talt må springe gjennom dusjen for å rekke neste punkt på planen. Da er det bare å legge bort beskjedenheten for å være effektiv. Dette har ført til at vi jentene er blitt noen racere på å dusje, kle på seg og putte på et lag med mascara. Noen uhell har også skjedd i farta, som f.eks. at Helena greide å miste hele mascaraen i vasken, noe som førte til at vi bare har en fungerende vask igjen.

Så, nå tenker der; ”Hvorfor stresser de så for å dusje?”. Jo, forklaringen er vårt dugnadsarbeid i slummen ”Paraìso de los flores”, her i byen. Mens noen har den chille jobben med å observere arbeidet på ferieskolen, har resten av klassen endt opp som murere og gulvleggere. Enkelte har vist seg å hatt store talenter innenfor sementblanding og muring. Det skal nevnes at de i slummen ikke har sementblandere og at all sanda og vannet som skal blandes med sementen må bæres med ren muskelkraft og blandes ut med spader. Bakgården vi holder på å mure i, ser ut som en arena for gjørmebading, i alle fall nå i regntiden. Forresten ser vi også ut som gjørmebrytere etter 10 minutter der. I slummen generelt er det mye gjørmete veier og områder, men utrolig nok er befolkningen stort sett veldig pen og ren i tøyet. Og godt er det siden mange ikke har innlagt vann.

Ferieskolen vi jobber på er støttet av den norske foreningen Normisjon, og derfor jobber vi der. Ungene på ferieskolen er i alderen 5- 12 år, og de er der for at tilbudet er gratis og det gir de noe å fylle dagene med. Mange av disse barna har det kanskje vanskelig hjemme og får lite oppmerksomhet og kjærlighet hjemme. Noe som er veldig vanlig i de fattige slumområdene er at jenter blir mødre veldig tidlig (f.eks. i midten av tenårene), og at barnefedrene stikker av fordi de blir lei og mener at det er for slitsomt å være familieforsørger. Det som gjør vondt verre er at det er en utbredt machokultur i de lavere klassene i Ecuador, noe som fører til at kvinnene plutselig sitter alene med 3-4-5 unger og uten jobb. Mennene derimot finner seg en ny flamme og får nye barn og sånn går nå det.

Men i motsetning til i Shushilcon er barna her mye mer utadvente og lettere å få kontakt med. Det er ganske deilig at kulturene våre matcher litt bedre, for det må innrømmes at det var litt slitsomt å arbeide mot blygheten blant fjellbefolkningen. Et tydelig tegn på at de ikke er sjenerte her er at Mathias hadde stor tiltrekningskraft på 3 av fjortisene som var med å jobbe som frivillige på ferieskolen. Det var veldig søtt og vi regner med at Mathias tar turen tilbake om noen år;) Ellers er det verdt å nevne at et av søskenbarna til Marithe jobbet på skolen, og at vi har fått hilst på tanten og onkelen hennes her. Koselig med slektstreff.:)

Arbeidet med muren er interessant fordi man ser fremgangen, men akk og ve, det er slitsomt. Bøttebæring med sand og vann er rimelig tungt etter en stund, så nå er vi i grunnen glad for at vi er ferdige.
En dag kjørte vi til kysten for å lete etter litt sol og strand, det var digg! Vannet var utrolig varmt og vi fikk jobbet litt med fargen. Det eneste negative med turen var bussturen til stranda fordi vi var 19 stykker i en 15-setersbuss, og turen til las playas tok 1,5 timer! Men vi hadde aircondition og godt humør, så da gikk det bra.
31.januar hadde Mathilde bursdag, og det ble feiret på sjømatrestauranten «Red crab». Der var det utrolig god mat, og vi koset oss!

Etter denne uken i Guayaquil, var vi klare for å dra til de eksotiske Galàpagosøyene! Og gjett om vi gleder oss!:D

Hasta la vista!
Borghild & Leonie

Alausi og Shushilcon – verdens navle

Etter ni dagar som turistar i Ecuador ankom vi byen Alausi der vi skulle vere i åtte dagar før vi reiste vidare som turistar. Her skulle vi hjelpe til på barneskulen i den lille bygda Shushilcon.

Dag 10 – 20.januar

På veg opp i fjellet var vi som innfødte indianera, vi satt bak i lasteplanet på to pick-upar. Det var ei spennande erfaring, og etter kvart vart vi reine veteranar på å stå bakpå lasteplanet i hompetitten, hompetatten! Vi vart godt mottekne av dei voksne på skulen, og det ville Eirik takke for. Han svarte med «Gracias» då ein av lærarane helsa oss «Buenos dias!”. Ungane derimot var veldig sjenerte, og turte ikkje ein gong å svare på tiltale. Vi sang litt for dei, og prøvde å få dei med på hode, skulder, kne og tå, og makarena og liknande, men dei ville rett og slett ikkje. Dei trengte visst oppvarming!

Vi vart delt inn i fire grupper, og fekk kvar våre klassetrinn. Då vi kom inn i klassen vart det litt lettare å snakke med kidsa. I løpet av mandag til onsdag skulle vi vere lærarar, og ha musikk, gym, forming, dukketeater, engelsk og diverse anna med elevane. Litt av ei utfordring: ungane snakka ingenting engelsk og vi snakka lite spansk. Men kva er ei utfordring? Jo, det er kjekt!

Dag 11 – 21.januar

I helga fekk vi fri, og skulle vere turistar i Alausi, noko som faktisk var litt vanskelig sia det er ein liten og heilt ærleg, kjedelig, by. Vi tok togturen til Nariz de Diablo (Djevelens nase) og planka på togskinnene, såg folk som dansa for å tene til livets opphald, og stirra på eit fjell som med veldig god fantasi kunne minne litt om ei nase …

Dag 12 – 22.januar

Markedsdag! Endelig var det liv i gatene, også her. Sia Alausi er ein ganske kald by var det mange som i dag fann ut dei ville få tak i ein varm allpakkagensar, så no matcha halve klassen!

Om kvelden hadde dei laga ein velkomstfest for oss oppe i bygda Shushilcon. Der fekk vi heimelaga suppe (koriandersuppe med kylling) og ei gudsteneste med mykje innslag. Måten dei syng på i den bygda var veldig spesiell … noke ein berre må oppleve og som ikkje kan beskrivast, rett og slett! Det var koselig at dei ville ta i mot oss på den måten, og vi ville og bidra med noke, derfor song vi «Lean on me» for dei. Eg trur dei syns måten vi sang på var veldig rar og, sia den var så annleis sånn dei gjorde det. Det er kanskje lurt å innsjå at det er ingen av delene som er rett eller feil, det er berre veldig annleis kvarandre.

Desse dagane har kome med ein liten nedtur for mange, på grunn av 2.gradsforbrenning i overskya ver, mange dårlige maga (rennasjeta!), gamle menn som kjem med ekle bemerkinga på gata og tid til å få heimlengt. Men ein må berre sutre litt og deretter innsjå kor kult det er at vi faktisk er i SØR-AMERIKA på hi sia av jorda! Folk snakka spansk her og har ein heilt annleis kultur, og viss du tar deg tid til å berre sjå litt på menneska som går forbi deg er det mykje rart du kan fundere på.

Dag 13-15: 23-25.januar

Here we come! Klare for å redde verda med å vere lærara i ei indianerbygd i Ecuador! Ungane tinte sakte men sikkert opp og allerede på dag to begynte dei å dra oss i fletta. Dei var veldig lærevillige og flinke. Må innrømme at eg vart imponert over kor god skulen virka. I forhold til korleis det er heime var det jo ikkje så fantastisk, men i forhold til kva eg hadde tenkt var det veldig bra. Det er nok lett å ha fordommar mot, og tru verre om, land som ikkje er kome like langt som det landet vi sjølve bur i.

Etter vi hadde vore lærarar og elevane var ferdig for dagen skulle vi hjelpe til med praktisk arbeid som skulle gjerast på skulen. Maling og legging av golv var våre oppgåver. Vi fekk ikkje gjort så mykje som vi ønska å bidra med på grunn av ineffektivitet og litt dårlig planlegging. Det skulle vore enkelt å hjelpe! Tydeligvis er det ikkje alltid det.

Den siste dagen på skulen vart det endeleg effektivt arbeid. Vi pussa og pussa og pussa, for deretter å male veggen på eine huset på skulen. Ei anna gruppe dekorerte eit anna hus med blomar, hjerter, jordkloda og diverse anna. Jammen vart det fint! Etterpå var det avslutning, dei song og dansa for oss. Dei hadde ein spesiell type dans som alle elevane stolt viste fram i finstas og finsko. Vi måtte også bidra og song ein elendig versjon av «Ja, vi elsker»! Eg må innrømme at eg nesten skjemst litt av at vi ikkje kan i det minste dei to første versa av nasjonalsongen vår.
Det var veldig koselig å ha ei slik avslutning med dei; endelig var ungane opne og meir glad i oss. Så når vi tok den siste humpete turen ned av fjellet var det faktisk litt vemodig. Byen Alausi, som eg aldri trudde eg kom til å sakne vart det faktisk litt trist å dra frå. Så vi vinka farvel til St. Peter … og det tok ikkje lang tid før gleda over å kome til Cuenca tok overhand!

Helsing Dorte og Kajsa

Hvordan det er å være hvit i Ecuador..!

Med så mange blondiner i klassen, er dette et tema som er høyaktuelt som blogginnlegg. Til og med de som ikke er blonde, blir glodd på, fordi samtlige har så hvit hud at Edward fra Twilight ville dødd av misunnelse. Bortsett fra Mathilde da, som nesten ser ut som en innfødt. Og Eirik, men det skyldes hans egen særegne taktikk med å la være å smøre seg med solkrem. For øvrig vil vi ikke anbefale dette for folk flest.

Som blonde/hvite har vi fått en del oppmerksomhet her, noe som kan være ganske gøy i blant, men til tider også slitsomt. Mesteparten av oppmerksomheten kommer fra middelaldrende eklinger, men heldigvis er også en del fra unge, kjekke menn. Det har faktisk skjedd en gang at vi har forårsaket kødannelse i trafikken fordi en mann med fullt av familie i bilen, ble distrahert og glemte å kjøre videre etter at trafikklyset var blitt grønt igjen. Alt vi gjorde, var å sitte på en benk å spise is.
Om man er blond og går på kafeer med mannlige kelnere, er det dessuten også mye lettere å få rabatt på maten, eller rett og slett få gratis dessert påspandert(som om det var nødvendig etter en diger skål med oreo- is), eventuelt få tilbud om en flaske vin(som vi selvfølgelig takket nei til). Disse hendelsene er som regel ganske koselige og morsomme, men til tider kan det nesten bli litt vel mye plystring, ”OH LA LA” og ”WOYWOYWOY”!

Nå tenker dere sikkert: ”Yeah rigth, vedder på at de nyter det max”. Men da skal det komme frem at det slettes ikke alltid er like greit å være hvithudet bestandig, særlig ikke når man blir kalt for ”vampiros” = VAMPYRER!!!!! Det utsagnet følte vi egentlig at var ganske fornærmende. Hmpf.

Som dere sikkert skjønner, har vi ikke fått så mye tid og mulighet til soling, så det ser dessverre ut til at vi forblir hvite en stund til. Men sånn er det bare…
Men selvfølgelig benytter vi også anledningen til å flørte litt med kjekke latinoer. For å si det sånn, så er det en god grunn til at 1/3 av jentene endte opp med å kjøpe Panama-hatter. Og da den supersjarmerende selgeren sa ”Adios, nice to meet you”, kom det fortløpende et svar på norsk: ”Ja, gjett om det var nice å møte DEG!”

Når vi nå skriver dette innlegget, tenker vi at det kommer til å bli kjedelig å komme tilbake til Norge, der guttene er en eeh… smule … mer passive enn her i Ecuador. Så om dere kan være så snill å plystre litt etter oss i blant, så vit at vi setter pris på det.

Klem og slengkyss fra las rubias de Noruega!<3

Baños

Etter to døgn i jungelen var vi klare for ein litt meir luksuriøs tilværelse i turistbyen Baños. Der var det spa, rafting, massasje og ekstremsport som stod for tur. Vi ankom hotellet på ettermiddagen, då vart det ein liten rundtur i byen og middag på hotellet før vi tok eintidleg kveld. Nokon var opptekne med å grue seg til strikkhoppet som skulle foregå neste dag, og andre var lykkelige over å skulle sove i same seng tre netter på rad. Då kunne sekken endelig pakkast skikkelig opp – gjett om stuepikene fekk merke det!

Dag 7 – 17.jan
Etter ei god natts søvn der hanene begynte å gale i 3-tida var vi klare for ”ekstremsportdagen”. Alle var veldig spente på raftinga i den farlege elva Rio EXTREMO (nei) og etter å ha fått utstyret vi trengte hos kjekke latinoar (dei var heilt ok) var vi på veg. Langt om lenge og lengre enn langt – endelig framme! Saman med Active South-America (ei gruppe newzealendera (lol) som var på opplevingsreise rundt om i Sør-Amerika) fekk vi opplæring i korleis vi skulle handtere eit fall i den valdsame elvestraumen. Det var mange hjerter som vart nervøse etter dette – men i plaskanderegnver la vi ut i bølgene. Det vart mange ”high-five” med årene i løpet av turen nedover elva. Det kan beskrivast med eit ord: SUPERKJEKTFANTASTISK! Adrenalin, spenning, utfordringar og sug i magen blanda med regnvatn og elvevatn vart ein ”knas” mix. Men det var farlig gjett om! Dorte endte til og med på sjukehus, men med røntgenmaskin som berre brukte 10 min på å varme seg opp og hørtes ut som ”Grudge”-dama, stripsa kne og einsjukepleiar som rulla henne rundt i rullestol heile tida, gjekk det fint.
Vidare på programmet var det å ta taubane over elva. ”Noe som var veldig skummelt. Det gikk superfort. Og vi kunne ikke ta bilder fordi det gikk så fort. Hjelp!” Sitat Karine.
Vidare var dei friske, raske og overmodige på ei bru og gjorde seg klar til å stupe i den sikre avgrunnen. Strikkhopp – egskjønaikkje at noken tør! Men det gjorde dei. Marte, Marithe, Mariann, Kajsa, Borghild og Mathias: all heder og ære til dokke! Det var langt ned og litt av eit kick i fallet. Kanskje vi skulle kalt oss ”Bistand – Destinasjon Xtremsport”.
Resten av dagen blei brukt til bading i varme kjelder og damping i treboksar, avslapping og gransking av røntgenbilder, middag på Casa Hood og invitasjon til byens store fest (med alkohol – noko som vart strengt slått nedpå av læraren).

Dag 8 – 18.jan
Neste dag kom med sol, sol, sol! Gjett om vi var lykkelige – heilt til vi merka kor sterk sola faktisk var. Mange dagar etterpå ber vi framleis preg av solbrenthetita – auauau! Mange benytta fridagen til å ta massasje, ansiktsbehandling, gjørmebehandling, fotbehandling og ete italiensk pizza! Hurra! Og om kvelden var det nokon som rett og slett ikkje kunne få nok av den kjekke latinoen i resepsjonen på hotellet: ”Tienes unanovia?”
Når vi reiste frå Banos var alle solbrente og mange sjuke. Det var eitspennandeopphald vi hadde i vente i Alausi og Shushilcon.

Welcome to the jungle!

Dag 4 – 14. jan
Vi ankom jungellandsbyen Misahualli etter en 6 timers lang busstur. Lufta var fuktig, og myggen bet. Etter vi hadde installert oss på det lugubre hostalet, tok vi motorisert kano ut til en indianerfamilie i Amazonas for å få et lite innblikk på jungelkulturen. Her fikk vi smake egenprodusert te som skal hjelpe mot stress og all mulig sykdom. Teen blir laget av væsken som kommer ut fra”yoku” (grønnsak). Yokuen må stå en dag for at væsken skal renne ut. Det som interesserte elevene mest, var at om denne væsken står i 8-10 dager, vil teen inneholde opptil 40 % alkohol. Dette ble brukt av jungelfolket til fest og moro. Kari var partypooper og sørget for vi dessverre ikke fikk smakt på dette. Vi ble også underholdt med lokal dans av jenter i alle aldre. De brukte lokale klesdrakter, og instrument som er laget av jungelens materialer. Vi var også så heldige å få være med i dansen!    Etterpå fikk vi servert lokal mat; eksotisk fisk fra Napo elva med tilbehør som yoku, løk og ris.

Dag 5 – 15. jan
Welcome to the jungle! Nå skulle vi virkelig få smake på ekte jungelliv. Vi pakket dagstursekken, og kjørte kano inn i det dypeste Amazonas. Underveis stoppet vi og fikk en introduksjon på dyrefeller som jungelfolket har brukt i flere generasjoner for å fange dyr som beltedyr, slange, fisk etc. Vi fikk også smake på jungelens ”redbull”, kakaobønner og fikk en kort innføring i å bruke blåserør. Nå var vi alle forberedt på diverse utfordringer vi kunne møte på i den ville jungelen. Neste stopp var loungen hvor vi skulle tilbringe det neste døgnet. Alle hadde fryktet det verste på forhånd, og noen så for seg hull i bakken som toalett. Gleden var dermed stor da vi ankom bostedet. Plassen var som tatt ut fra en film; hengekøyer, nydelig utsikt, sol og deilig temperatur, veldig god mat, koselig besetning og den frodigste jungelen som nærmeste nabo. Det kunne ikke blitt bedre!
Etter lunsj dro vi videre til et dyrereservat hvor de tok vare på dyr som av ulike årsaker ikke greide livet i jungelen alene. Vi fikk blant annet se ulike apearter, villsvin, papegøyer, anakonda, skilpadder og caiman (en liten krokodille som finnes i Sør-Amerika).  Dyrereservatet ”Amazoonico” er et bra tiltak der dyr som har levd i fangenskap får leve et litt friere liv til tross for at de ikke har mulighet til å bli satt fritt ut i sitt naturlige habitat. Når man ser disse dyrene på hotell eller som atrakksjoner er det veldig morsomt, men man tenker ikke da at man frarøver dem muligheten til et liv i frihet. De fleste dyr mister sine naturlige instinkt og lever uten å bruke kroppen sin på den måten de er tiltenkt.
På vei til siste stopp for dagen møtte vi på voldsomt vær. Plutselig fra åpen himmel plasket det ned. Vi som gikk der i shorts og singlett var på få sekund gjennomvåte, så vi endte med å droppe badingen siden vi fikk en god regndusj. Slik er regnskogen!
Vi var ogsaa innom en lokal keramikkverksted for vi dro til loungen. Leiren fant de selv ved elvene, og alt materialet var selvprodusert. Det var unge jenter som formet, malte og dekorerte keramikkskåler som de solgte til besøkende turister og på markedet. De spurte om vi kunne donere litt hår til malepenslene, siden de mente at skandinavisk hår var mye tynnere og passet bedre til formålet med å dekorere presist og vakkert på skålene. Sigrid, Helena og Borghild var modige nok til å dele en lokk av deres vakre hår.
Tilbake på loungen fikk vi deilig middag, og resten av kvelden ble brukt til avslapning og bålkos før vi gikk og la oss etter en lang og innholdsrik dag. Vi pakket oss godt inn i myggnettet og smurte oss mange ganger inn med myggspray for å våkne like hel dagen etter.

Dag 6 – 16. jan
Vi sto opp 07.00 – opplagt og veldig klar for dagens gjøremål. Programmet for dagen var en 3 timer lang gåtur innover jungelen. Vi hadde med en lokal guide Ivan; «jungle man». Vår kjære stipp, Leonie, fikk et ekstra godt øye for Ivan. Det var bare så vidt at vi fikk med oss henne videre på reisen…
Turen ble en svett og klam opplevelse for Bistand-gjengen. Solen kokte, og temperaturen var høy. Men vi koste oss på tur likevel. Vi fikk se og oppleve alt jungelen har å by på. Blant annet smakte vi på (levende) sitronmaur, så ulike plante- og dyrearter, ble helbredet mot alt med drageblod, fikk oppleve Tarzan på nært hold og saa alt plantene kunne brukes til i dagliglivet. Vi ble imponert over kreativiteten!
Tilbake på loungen hoppet vi i bikinien, og slikket sol, til besetningens store forundring. Lunsjen var upåklagelig, og en fornøyd gjeng satt seg i bussen og satte kursen mot neste stopp; Baños.

Feriehilsen fra Sigrid &Marithe

Welcome to Ecuador!

11-01 – Dag 1, Reisen

Hola amigos!

Onsdag 11.01.12 dro vi fra Fredly folkehøgskole, med kurs mot Ecuador! Det første flyet gikk kl. 06.10 fra Værnes til Amsterdam, og tok ca. 2 timer. Da vi kom til Amsterdam måtte vi med en gang finne neste gate, for å rekke flyet til Quito, hovedstaden til Ecuador. Deretter fulgte ca. 12 laaaange timer i flyet. Heldigvis er dagens fly toppmoderne og full av entertainment, som diverse filmer, spill og musikk. Dermed gikk de 12 timene overraskende bra. Et par filmer og noen timers søvn senere landet vi endelig i Quito, kl. 16 lokal tid, kl. 22 norsk tid. Der møtte vi Marithe, som allerede hadde vært i Ecuador i et par uker på ferie, og guiden vår, Anne. På kvelden var vi alle så slitne etter nesten et døgn på reise, så vi sloknet kl.20.30.

12. 01 – Dag 2 i Quito

Vi startet dagen med å dra på besøk i gamlebyen. Der var vi innom to kirker, som var veldig fine. Det var masse gull i spesielt den ene kirken. Vi gikk og forbi presidentboligen og tok bilde med vaktene på utsiden der! Denne dagen fikk vi litt smak av sol og varme, det var deilig. Vi fikk fort merke at vi var lyse i huden for da vi gikk forbi en gjeng med skolebarn, kom de løpende ved siden av oss og tok oss i hånda og hilste på oss(”Hello, we love you”). Funny.

På ettermiddagen var vi på Ekvatorlinja, både den offisielle og den korrekte. Yes, det er to av dem. På den første, den som var målt opp fra gammelt av, tok vi masse bilder og sånt. På den andre linja, som var målt opp av GPS, var det mye kulere. Der fikk vi demonstrert flere vitenskapelige eksperimenter som beviste at vi var på ekvatorlinja. F.eks. at vannet i sluken av en vask, som vanligvis lager en virvelvind, rant rett ned på ekvatorlinja, mens det rant med klokken på den ene siden av ekvator og rant mot klokken på den andre siden av ekvator. Det var ogsaa et indianermuseum der og vi fikk se blant annet ekte shrinking heads(!) og en fisk som luktet seg frem til urinroret, for saa aa svomme dit og legge egg der. Note to self: Ikke tiss i elva i jungelen!

På kvelden gikk vi og ruslet litt i byen før vi tok kvelden kl 21.40, det er slitsomt å være turist!!

 

13.01 – Dag 3

Vi pakket og reiste fra hotellet og dro for å ta en taubane som gikk til en topp som var ca. 4100 moh! Der var det ganske tungt å puste, så en joggetur der anbefales ikke. Men det skal sies at det ble prøvd(“host host, Kajsa og Borghild”). Her oppe var det utsikt over nesten hele Quito, som er ca. 40 km lang.

Noe vi også har fått merket er temperamentet til latinamerikanere, da vi var vitne til en dame som klasket til mannen sin midt på dagen og sto å skjelte han ut! Det var interessant for en gjeng sindige nordmenn;)

Kiss & hugs

Karine, Marte og Borghild<3

Ps. Bilder og video kommer senere..!

 

Estland Opphold

Village of Hope
Ville of Hope var vårt første stoppested i Estland der vi besøkte en leirlignende plass som er til for å rehabilitere folk som har vært avhengige av alkohol og narkotika. De hadde ikke TV, mobil eller PC til bruk i hverdagen, alt dette var med på å hjelpe dem, for å få dem bare til å fokusere på å bli bedre.
Hverdagen til pasientene var rett og slett vanlig arbeid, slik som å jobbe på sagbruket og bemanne en brannstasjon de hadde.
Før vi fikk se sagbruket og brannstasjonen fikk vi en utrolig god fiskesuppe og etter vi hadde sett på brannstasjonen og sagbruket gikk vi tilbake dit vi hadde fått fiskesuppe for å få kaffe, kake og godteri.
Det var vel så å si kort oppsummert av oppholdet vårt i Village of Hope.

Narva
I Narva gjorde vi faktisk ikke så altfor mye, vi gikk for å se grensen som skilte Estland og Russland, så var vi og på shopping, en liten avkobling fra det andre vi gjorde.

Hotell hundre stjerner
Her stoppet vi for å vise oss hvordan de hadde det og vise sin takknemlighet for at vi hadde gitt dem penger, Fredly Folkehøgskole har også donert en traktor som ennå står der som de var veldig takknemlige for. Vi fikk og suppe som også smakte!

Mercy Center
Besøk av kommunale boligblokker der det bodde veldig mange, rundt 200 familier hvis jeg husker riktig? Vi ble satt inn i små grupper i klassen for å se hvordan de bodde i leilighetene sine, det var veldig trangt. Ikke bare bodde det en familie inne i leiligheten, men det ble også sett hund, katt og kanin i samme leilighet, det gjorde det ekstra trangt. Bussjåføren spilte også på trekkspill i gangen i blokken, så det ble dans med norsk julemusikk.

Tapa:
Maria Children’s Home – Den første byen vi busset til, het Tapa. Der besøkte vi Maria Children’s Home, et barnehjem som skolen støtter finansielt. Når vi kom inn, satt ungene som bodde på barnehjemmet enten foran hver sin dataskjerm, eller så satt de og så på TV. Vi ble tatt høflig i mot av bestyrerne av barnehjemmet, og de var veldig pratsomme og gjestfrie, og vi ble guidet rundt i bygningen for å få se hvordan de hadde det. Standarden på soverommene og toalettene var naturligvis ikke like god som i en «vanlig» norsk bolig, men de så ut til å klare seg helt fint med det de hadde. Etter en prat med bestyrerne, samt litt bildetaking, kjørte vi videre.

Trønderheimen – Vi dro videre til Trønderheimen, der vi skulle tilbringe natten. Praten gikk løst i stua, før det var kveldsmat, og deretter sengetid. Morgenen etterpå gikk til å besøke barnehagen i Trønderheimen. Når vi kom dit, var det bare tre unger der, alle de andre var hjemmeværende pga. sykdom. Vi lekte litt med dem og tok litt bilder av ungene og selve barnehagen.

Juleverkstedet i Raja: Det er en tradisjon at Estlandsforeningen arrangerer juleverksted for ungene i Raja. Dette foregikk i det lokale kulturhuset. Raia ligger i Mustvee. Mustvee er en liten by, som bestod av en lang gate, den lengste i Europa. Halvparten av befolkningen er russiske.

Det hele starter med underholdning. De sang og framførte skuespill som de hadde øvet på lenge. Vi sang også noen julesanger, som heller var preget av å være tatt på sparket. Til slutt var det gudstjeneste på tre språk; latvisk, estisk og engelsk. Det tok sin tid, og etterhvert ble ikke alt oversatt.

Pajde:
Så var vi kommet til Pajde, der vi skulle sove hos hver våre vertsfamilier. Vi tre guttene i klassen ble hentet fra bussen av ei eldre dame i en liten og blå, men nyere bil. Hun virket til å være veldig trivelig, og prøvde å kommunisere med oss så godt hun bare kunne, selv om det var mangel på engelskkunnskaper. Vi kom endelig frem til det store og fine huset til vertsfamilien vår, og vi følte at vi var tilbake i Norge i et halvt sekund. Vi hilste på mannen og sønnen i huset, og fikk beskjed om at det snart var kveldsmat, og at vi skulle få gå ned i badstua deres etter maten. Etter et kongemåltid og en ekstremt behagelig tur ned i badstua, var vi klare for senga. Dagen etter var det en minst like bra frokost som kveldsmaten dagen før. Vi kjørte så mot kjøpesenteret der det var meninga at alle skulle møtes, men vertsmora vår foreslo at vi skulle dra til tårnet som var midt i Pajde. Vi dro dit, og fikk en 15 minutters-versjon av en guidet tur som egentlig skulle vare omtrent to timer. Så kjørte vi til kjøpesenteret og skilte lag med vertsmora vår.

Tallinn:
Estlandsturen vår skulle vi avslutte i Tallinn, hovedstaden i Estland. Vi tok inn på et hotell i sentrum, også spredtes vi for alle vinder. Noen gikk og spiste, andre gikk og shoppet, og noen gikk og koste seg på mer eller mindre tvilsomme spasteder.  Om kvelden ble troppene samlet, og så gikk hele klassen ut og spiste i lag på en afrikansk-inspirert restaurant. I løpet av hovedstadsoppholdet vårt hadde vi også en guidet tur i gamlebyen i Tallinn, noe som var ganske interessant for de fleste. Andre fant stor glede i å lese diverse gatenavn.  Vi besøkte også markedet i gamlebyen, der det store juletreet hadde falt for andre gang i løpet av få dager. Dorte benyttet seg av denne muligheten til å bli estisk TV-kjendis. Denne dagen dro vi også ut og spiste på en ganske så fancy restaurant. Noen så også en mulighet til å få tatt igjen litt tapt søvn. Morgenen etter var det klart for en mer eller mindre hektisk avreise tilbake til Norge igjen.

Forventninger til Ecuador

Hvilke forventninger jeg /vi har til Ecuador turen.    

Vi kommer alle til å ha forskjellige følelser og forventninger.

Jeg forventer at vi kommer til å kjenne forskjellen mellom å være i Ecuador og å være i Norge.

Regner også med at vi kommer til ha forskjellige følelser mens vi er der.

Jeg tror vi får sterke opplevelser mens vi er der og returnerer til Norge med mange nye inntrykk!

Noen forventer at vi skal få litt farge på kroppen, mens andre forventer at vi skal se skilpadder og andre skjeldne dyrearter.

Også mange gleder seg til å dra på shopping, mens noen gleder seg til å bli ferdig med flyreisen.

Jeg vet at noen håper på å få smake marsvin, mens andre håper at vi ikke blir servert det!

Noen gleder seg til å prøve ut spansken vi har lært, og andre håper engelsken er brukbar.

Mange gleder seg til å komme utenfor Europa, mens andre gruer seg til å dra fra venner og familie her hjemme i Norge.

Men de aller fleste gleder seg til å se kulturforskjellen. Vi skal jo dit for å lære!

Personlig forventer jeg at vi skal ha det gøy og at det skal være lærerikt.

På flukt!

I oktober var vi på et opplegg som heter ”På flukt”. Dette er et opplegg i samarbeid med rødekors. Vi måtte da leve som flyktninger i 24 timer, og det er ganske krevendes fant vi fort ut av.
Vi ble delt opp i ”familier” på ca 8 stk. alle fikk egne pass, passnummer, fødselsnummer, navn, etternavn, klan, religion og familie historie som vi måtte pugge før vi startet opplegget. I løpet av de 24 timene vi levde som flyktninger fikk vi til sammen sovet 3-4 timer, spist 35 gram ris og vi måtte gå 2,5 mil. Det var med andre ord et hardt og slitsomt opplegg, men samtidig lærte vi en hel del om hvordan det kan føles å leve som flyktninger.
Som flyktninger måtte vi fylle ut papirer på ambassaden opp til flere ganger. Vi forstod ikke alt hva vi skrev under på en gang. Vi ble herset med av grensevaktene og ble jaget ut på jordene for å gjemme oss hver gang det kom en bil kjørendes på veien slik at vi ikke skulle bli oppdaget.  Det som var mest slitsomt ved å leve som flyktninger var at vi aldri viste hva vi skulle eller hva som kom til å skje. På slutten av opplegget var alle temmelig slitne og alle hadde mest lyst til å dra hjem å legge seg og ikke minst spise noe mat! Men jeg tror alle syntes det var et spennendes og lærerikt opplegg og vi fullførte døgnet alle sammen.